Madagaskar er mer enn filmen...:)

fredag, desember 02, 2005

Heisann allihopa!

Står fortsatt bra til med meg her på Madagaskar. Nå er jeg på besøk i byen for noen dager, så jeg har mulighet til å kommunisere med omverdenen for noen få dager (til mandag). Men det er faktisk deilig å få bekrefta av at jeg faktisk liker mye bedre å bo i den bittelille avsides landsbygda Fandriana enn å bo her. Føler meg som et skikkelig luksusdyr her altså; her har vi spring med vann i, telefondekning, internett (sånn halvveis), kontsant elektrisitet, mulighet til å kjøpe dopapir og annen mat enn akkurat ris, sofa, til og med en trampoline, mulighet til å sove helt til klokka åtte om morgenen (uten folk som gauler og synger falskt i gangen utafor rommet mitt klokka fem, og med mørke gardiner som skjermer for sola som begynner å steike rundt halv fem), et konstant fungerende kjøleskap og ikke minst do og dusj. Blir alltid litt sånn grublende og smådeppa når jeg blir her på den norske skolen lengre enn et par dager. I Fandriana er liksom alt så greit – vi lever enkelt, vi er engelsklærere og blir brukt til alt og ingenting hele tida, folk setter pris på at vi er her, lærer oss gassisk, de renser ris og lager mat med oss, henter vann i de samme tønnene og vasker seg i båsen ved siden av oss – vi er en av dem, og vi utfører viktig arbeid hver dag. Men her får man så mye tid til å tenke. Altfor mange dilemmaer her; vi lever i luksus med barnetiggere rett utafor, barn vi ikke har sjangs til å gjøre noe for her og nå, barn man bare må løpe fra i gatene. Man føler seg ikke mye god her. Og når misjonærene her ansetter gassiske gartnere, hushjelper, massøser og barnevakter ”fordi det er bra å benytte seg av gassisk arbeidskraft og la dem tjene penger uten å tigge”… jeg vet ikke jeg. Det virker på en måte som om folka her rømmer litt fra den gassiske kulturen, kongestolen er litt for behagelig å sitte i så snart man har prøvd den. Men hva vet jeg, ikke skal jeg dømme og ikke har jeg vært her så lenge heller!:) Jeg tror nok misjonærer som har vokst opp her og har bodd her i årevis vet litt bedre enn meg.

Men nå er det snart jul, folkens. Det er rart. Vi har laga en skikkelig jalla julekalender av papir her ute, hørt på julemusikk og bakt julekaker (til og med smultringer!), men det hjelper fint lite på julestemninga når vi går rundt i shorts og hører absolutt ingenting om jul. Det er litt kos når man blir vekt av gassere som gauler Silent Night, Come All Ye Faithful og Jingle Bells på grebokkent engelsk (vi har lært dem), men fortsatt litt stusselig. Heldigvis kommer familiemedlemmer på besøk senere, ellers tror jeg at jeg hadde krepert… Menen ting jeg har lyst til å spørre dere om, kjære venner og familie og andre, er om noen av dere har lyst til å sende meg et julekort, julebrev – eller en julemail. Samme hva slags format, men bare et eller annet som kan muntre meg opp mitt oppi alt savnet etter snø, skomakergata, juletrømpe og lukten av juleribbe! Og skriv litt om hva som skjer i Norge/verden eller hvor enn dere er; Bush, Clinton og Celine Dion kunne dødd på samme dag og vi hadde ikke fått det med oss her ute i bushen. Det tar ca. to uker før det kommer hit, så skriv snart! Skriv til:
Tonje Levernes
SFM
BP 23 308 Fandriana
MADAGASCAR
(om dere sender brev og har no bilder av dere/oss/noe annet koselig/kult som dere kan avse, så værsåsnill å send det med! Skal være her i seks måneder, og har bare hvite murvegger å stirre på….)

Forresten, om noen også har en regel på når man skal bruke in/at på engelsk, hadde jeg blitt fantastisk glad for å lese den! Jeg underviser den flinkeste klassen på lærerskolen, og søren ass, de utfordrer meg ganske mye til tider… Nivået er mye høyere enn jeg trodde, og jeg får skikkelig undersøkt engelsk grammatikk grundig her. I tillegg skriver jeg den første av to oppgaver som jeg skal skrive her ute på engelsk, fordi jeg skriver om noe musikkelatert og detderfor er en eller annen gassisk president i en eller annen forening som er ekspert på musikkpsykologi og tydeligvis er skikkelig gira på å lese hvordan en norsk person oppfatter musikken her. Litt utfordrende når man ikke kan allverdens musikkuttrykk på engelsk, så om det er noen som kan de engelske orda for diskant og triol, så er det bare å kjøre på. (Furulund og Miles: dere burde kunne vite det kanskje?)

Jeg underviser også i engelsk for den flinkeste klassen på en videregående skole, som har hatt engelsk i fire år, men nivået der er nesten deprimerende altså. Vi lot de skrive i en halvtime på oppgava ”Write about your plans for this Christmas”, og etter å ha brukt fem minutter på å forklare hva de faktisk skulle skrive om, fikk vi inn besvarelser som dette:
Kristmas is behind. The children turn the forest. This Kristmas I washed my hat and drinking bear. In church forgive god, holy, sing, cross, love, disco. I enjoying the like. I give each.
Hvor begynner man liksom?? Men hva kan man forvente når det er en engelsklærer fordelt på 700 elever, og som ikke vet hva ”make” betyr og som svarer ”yes” uansett hva vi sier og spør henne om. Så vi gir henne privattimer også da. I tillegg gir jeg gitartimer og holder på med musikkstudioet her oppe, veldig gøy, men skal si timeplanen blir full etter hvert.

I tillegg har jeg og team-maten min Ingunn begynt å stå opp klokka halv fem og jogge annenhver dag nå (halv fem fordi 1: vi rekker det før skolen begynner klokka sju og 2: varmen begynner å bli ubehagelig rundt halv seks)! Helt utrolig. Men hva skal man gjøre da, når man sitter og propper i seg ris og poteter og må sitte på rompa og forberede engelsktimer hele tida? Vi fikk helt sjokk når vi kom hit til byen etter halvannen måned i Fandriana og for første gang så oss i helfigur-speil: ikke pent syn altså, det som ikke dissa tøyt bare ut andre steder. Forrige morgen vi jogga var skikkelig sær; først var det en guttåring som løp mot oss, for så å snu og jogge med oss i stillhet i fire kilometer mens han stirra kontstant på oss (rart åssen denne stirringa ikke plager oss det minste lenger etter to måneder her), og så, etter å ha fått rista ham av oss, jogga vi forbi en gassisk familie som sto midt på asfalten og holdt på med noen underlige bevegelser som virket merkelig kjente… Det var karate-teknikker! Jeg løp tilbake og spurte ”mahay ka-ra-te ve ianareo?” (kan dere karate?), men de bare så uforstående på meg helt til jeg viste dem noen proffe karate-moves.
”Ahh! Mahay kung-fu ianao!” (Ahh! Du kan kung-fu!) sa dem.
„Tsy kung-fu! Karate dia ity! Ka-ra-te!“ (Ikke kung-fu! Det er karate! Ka-ra-te!“ sa jeg.
„Mahay kung-fu! Tsara!“ (Du kan kung-fu! Kult!)
Så gadd jeg ikke å kverulere mer med dem og jogga fort fra dem. Merkelig.

Jeg må bare fortelle om en annen ting også, en skikkelig merkelig greie som egentlig sier ganske mye; Anna, kontaktpersonen vår her ute og liksom-mamma (bakte julekaker med oss og steller oss når vi er syke), er lærer på lærerskolen i kosthold, og fortalte gasserne om spiseforstyrrelser. Absolutt alle elevene lo så de grein. De hadde aldri hørt om noe så tullete før, rike folk som nekta å spise maten sin fordi de ville se ut som tynne reklamedamer. Til og med når Anna konfronterte den største dama i klassen (ganske så svær) om hun ikke blir slei seg når folk kaller henne smellfeit, bare lo hun og skjønte ikke engang problemet. Jeg og Ingunn har måttet tåle en del vi og, bra vi ikke tar oss selv så høytidelig!

Akkurat det med frittalenheten blir litt uvant å ikke ha rundt seg når vi kommer til Norge tror jeg…

Ok, nå får det være nok. God jul alle samma og nyt snøen dere som har den!:)

(PS: sorry for mangelen på bilder, men en hund klarte å ta kameraet mitt. Helt sant og kjempekjipt. Men hva er vel visuelle bilder framfor de bildene jeg klarer å male fram med min skrivekunst!)

søndag, oktober 23, 2005

Halla! Siste dagen jeg skriver på en stund nå tror jeg, drar til Fandriana om noen timer og der er det ganske dårlig med internettilgang... Får kanskje oppdatert en gang hver uke, om jeg er heldig. Føles som om jeg reiser til Madagaskar på nytt, kjempesprøtt... Jeg og Ingunn har kjøpt 60 ruller med dopapir!

torsdag, oktober 20, 2005

I går var jeg utrolig dårlig. Kjempekjempekjempeslapp og rett og slett dårlig. Jeg ble faktisk litt engstelig for at det kunne være malaria, ettersom jeg hadde fått en del myggestikk og hadde to av tre malariasymptomer, men heldigvis viste det seg å bare være magetrøbbel. Jeg er mye, mye bedre nå, men matlysten er fortsatt ikke kjempebra. Er også fortsatt veldig rastløs og litt slapp, men det tror jeg gjelder for hele Hald-gjengen her egentlig; vi begynner å bli lei av å ikke ha noe å gjøre. Jeg for min del har bare mest lyst til å få tida fram til jeg drar til Fandriana til å gå unna fortest mulig, heldigvis bare fire dager til. Skal bli digg å komme ut av Little Norway her og endelig gjøre litt nytte for seg...

Skrev forresten en sang når jeg var på mitt verste i går (og når mentaliteten min var på bånn i går, når jeg bare lå og gikk rundt og la meg igjen og telte minutter og timer til dagen var over):

This life looks best with both eyes closed
and new tears come as others dry
Hour by hour, minute by minute
just breathing, waiting
for every feeling to pass
All impossible to look at, unpossible to define
but nevertheless poisoning the days

All the air of the world is leaning on you
and gravity has tied your hands and feet
Hour by hour, minute by minute
just breathing, waiting
for the day to pass (you by)
Impossible to look at, impossible to define
but nevertheless darkening your heart
nevertheless making your lifeline harder to cling to

Still, I've got the time to wait with you
'cause I'll always be here
holding you tight, tight
I will never let you down and never let you go
'cause my love endures
Yes, my love endures
forever

You're never on your own.

I forigårs ble vi stoppa på gata av en gassisk fyr som spurte pent på gassisk om vi kunne hjelpe til i en engelskklasse seinere den dagen, bare snakke med dem, svare på spørsmål osv. (de fleste gassere har veldig problemer med uttale, selvom vokabularet kan være aldri så bra, så de trengte noen de kunne høre på og lære av). Og det var bare skikkelig, skikkelig morsomt. De hadde tydeligvis fått i oppgave å forberede non spørsmål til oss, og her er et lite utvalg (fritt etter hukommmelsen nå):

- Hva synes dere om dette rommet?
- Hva er definisjonen på en naturkatastrofe?
- Hva synes dere om ungdom sånn generelt?
- Kjenner du Roberto Carlos?
- Hvor bor Roberto Carlos?
- Hvilken kroppsdel liker du best?
- Hva synes dere om været/miljøet i Madagaskar og hvordan skal vi ta vare på miljøet her?
- Om "hadet" på brasiliansk er "tshau", hva betyr tittelen på Bon Jovi-sangen "Chihuahua"?
- Kan du nevne hvilke nytteverdier det har å fiske + spise fisk?
- Hva slags vitaminer er det i fisk?
- Har du kjæreste/hvorfor ikke/kan du tenke deg en gasser?
- Hva kaller du hårstilen din? (den var til meg, ja)
- Hvordan skal vi få ned befolkningveksten her i Madagaskar? (+ 1000 flere spørsmål om prevensjon og legalisering av abort)



Mye som har skjedd de siste dagene, har ikke hatt så god tid til å skrive. Skal prøve å oppsummere litt nå...
Den 15. ble vi med vår gassiske pastorvenn Barson på besøk i Antsirabes fengsel. Jeg har aldri vært i et fengsel før, men jeg regner med at denne institusjonen kontrasterer ganske så mye med norske fengsler... Først kom vi inn på en stor, åpen plass med mange menn som plutselig stoppet med alt de holdt på med og ga oss full oppmerksomhet. Vi ble ført inn i et lite hus med krusifiks og fargerike Jesus-malerier på veggene, pluss benker opp og benker ned med... egentlig ikke så veldig hardbarka kriminelle. Alle lo, var glade og satt og lekte seg med gitarer/trommer. Vi fikk etter hvert vite at de insatte skulle være med på en konkurranse hvor det var om å gjøre å lage den beste anti-AIDS-sangen, og det er ikke til å nekte for at vi ble veldig imponert ettersom musikknumrene ble framført. Alt fra gamle, gamle menn på gitar, halsbrekkende breaking til sølvguttlignende guttekor, fæl, fæl synthspilling og noe som ligna mistenkelig på hallingdans.

Etter forestillingen ble vi vist rundt i de forskjellige brakkene (minus den for de farligere av de innsatte), og særlig spesielt var avdelingen for barn opp til 14 år (ja, du leste riktig); her bodde det barn som hadde begått mindre seriøse forbrytelser, som nasking osv. Til og med en gutt på halvannet år møtte vi der, men vi regner med at han bare har blitt funnet et eller annet sted for så å bli tatt vare på av de ansatte i fengselet. Det så ut som om de hadde det veldig bra der, mye bedre plass og muligheter enn for eksempel ungdomsbrakka i fengselet. Jeg tror faktisk nesten alle i dette fengselet levde et mye bedre liv der enn de ville ha gjort ut på gata.

fredag, oktober 14, 2005



I dag var vi på vår første gassiske gudstjeneste, ganske merkelig. Vi hadde hørt om disse hyrdene som dreiv og gikk opp og ned midtgangen i hvite kapper og brølte demonene vekk fra oss, men ganske sterkt å se det i levende live, ganske skummelt. Men vi kommer til å se vanvittig mye av det her Fandriana, hvor jeg drar om en uke, og det kommer nok til å være mye større reaksjoner blant "publikum" når vi for eksempel skal jobbe i tobyen (sted for mentalt ustabile personer, en del folk som er bundet på hender og føtter ettersom de kan få diverse uforutsette utbrudd), og der tenker jeg det er nok av demoner å ta tak i, ja. Jeg tror de fleste menneskene i tobyen er reltivt ufarliggjort, så det skal nok gå bra. Dette er personer som folk har fryst ut fordi de tror forfedrene deres har straffet dem, mens det i realiteten er snakk om alvorlige mentale sykdommer. Så de trenger kjærlighet de og! Bra Ingunn har erfaring med psykisk utviklingshemmede, jeg har fortsatt til gode å se hvor godt jeg vil takle så ustabile mennesker. Heldigvis er arbeidsoppgavene ganske fleksible, liker jeg meg ikke der, kan jeg gjøre noe annet.
Er forresten bestemt at jeg skal jobbe som en slags medprodusent i musikkstudioet i Fandriana! Teknikeren der borte er visstnok en eller annen gasser som fikser det tekniske, men som ikke har et veldig godt musikalsk øre, ingen musiker av noe slag for å si det sånn, så han er hele tida avhengig av å samarbeide med Anders, som eier dette studioet. Ideen var da at jeg kunne ta over for Anders så han kan gjøre andre ting! Og det kuleste er at de har samme utstyret og programmet som jeg eventuelt kommer til å bruke om jeg velger å studere på musikerutdanninga på NISS i Oslo til neste år. Masse nyttig erfaring! Kanskje jeg kommer tilbake og er skikkelig, skikkelig dreven. Håperhåperhåper.
Anyway-
etter at vi hadde vært på denne gudstjenesten jeg begynte å snakke om her (har aldri vært no flink med røde tråder gitt), besøkte vi en skole for fattige ungdommer som drives av kirka vi var i. Der får de yrkesopplæring og mye nyttig info om det praktiske voksenliv, og de jobber veldig målrettet fram mot en reell jobbsituasjon. Det var både foreldreløse ungdommer, alenemødre og -fedre, ungdommer som hadde hatt store vansker med å tenke arbeidsliv uten denne skolen. Så besøkte vi underetasjen - hvor de hadde en liten barnehage for barna til elevene. Fantastisk bra tiltak altså. Barna var stive av skrekk når de møtte oss (første gang de så hvit hud...), og en av dem satte til og med i å hylgrine av redsel. Men det er nok desverre sannsynligvis ikke det verste de har opplevd.
Ellers gir kirka mat og klær til alle de fattige etter hver gudstjeneste. Og da kan jeg leve med litt hyrder som jager ut djevler innimellom ass.





I går var jeg på et diskusjonsmøte her på skolen om problematikken ved å alltid være den som gir og aldri mottar, et dilemma som visstnok er et problem for mange misjonærer. Vi snakket om hvordan forholdet mellom fattige som mottar og rike som gir blir, hvordan de fattiges selvbilde tar skade av dette over tid og hvordan misjonærers motivasjon for å hjelpe etter hvert kan romme mer og mer gærne hensikter...
Dette var et tema som traff meg litt. Selvom jeg verken er misjonær eller engang har kommet meg ut på min ordentlige praksisplass. Jeg hadde nemlig, som sikkert mange andre, mange mange egoistiske hensikter ved å reise hit. Jeg ville oppleve eventyr. Ha noe å skryte av seinere. Kjenne meg som et godt menneske som levde på lik linje med de fattige. Være formet som et helt nytt menneske når jeg kom tilbake igjen. Jeg tenkte som så at ingen skulle noensinne kunne ta meg på at jeg ikke visste hva virkelig trengsel og nød var, fordi jeg hadde jobba blant de fattige i Madagaskar.

Og så kommer jeg hit.

Her må jeg overse utsultede barn på gata, gå fort så ikke tiggerne når meg igjen. Fort inn på plassen hvor jeg bor, den norske skolen ("little Norway"), hvor jeg kan, hvis jeg vil, hoppe på trampoline hele dagen, være på MSN, få billig massasje, tennistimer, aerobictime... Jeg føler meg ikke akkurat som en giver, for å si det sånn. Litt hyklerisk føler jeg meg faktisk. Jeg vet at dette kun er et forberedelsesopphold, men dette kræsja skikkelig med mine helgen-forventninger.

Dette problemet kjente heldigvis misjonærene til. De visste godt hvordan det var å oppdage at det de trodde var gode intensjoner kunne vise seg å være en jakt på egne opplevelser og følelsen av å være snill. Det er faktisk en skikkelig prøvelse å tenke bredere på hvorfor jeg er her, huske på at dette er en luksuriøs forberedelsesperiode på to uker som ikke på noen måte sier noe om mine seks måneder som venter meg ute i bushen. Det er vanskelig å ikke bruke følelsen av å være snill og synlige resultater som målestokk for om jeg gjør noe bra eller ikke. Det virker som om den høyre hånden alltid vil vite hva den venstre gjør.

Men jeg har fortsatt fem og en halv måned å bli forandra på!

Nok seriøus støff. Ellers har jeg fått verdens verste skille på ryggen etter å ha sitti i sola med en stygg treningstopp i to timer (som gjør dødsvondt nå, så det blir solfaktor 30 heretter), jeg har vært på verdens kuleste korøvelse med skikkelig gassergospel, og lært at gassiske pronomen også må bøyes i tillegg til adjektiv. Ush.

onsdag, oktober 12, 2005


Til alle dere som trodde at jeg kom til å gå ned i vekt pa Madagaskar: sann er utsikten min ut na. Nesten. Ris og pottiter er ikke akkurat det sunneste man kan spise tror jeg, men det er nå det de spiser her da...!


...slik gikk det til at jeg fikk min første Afrika-skade! Føler meg litt tøff. Og ja mamma, jeg har rensa det med pyrisept, ingen fare. Husker ikke helt hvorfor jeg starta dagen i dag med a ta bilde av armen min, men det ble jo et mystisk bra før-bilde.


Det her er nede i hovedstaden, hvor Barson viste oss rundt i dag... Fattigdommen her er så vanvittig overveldende, sleit veldig med tankene i dag. Vanskelig å måtte se toaringer i fillete kler i oynene for sa a ignorere dem, men vi har fatt vite hvor spekulativ tiggervirksomheten egentlig er her, og hvor mye dritt vi stotter ved a gi dem penger... Gleder meg til a komme meg ut til Fandriana og gjøre litt nytte for meg som engelsklærer for lærestudentene! Det er gjennom utdanning vi best kan hjelpe dem, i byene er det bare selgere overalt, som selger darlige, sma produkter som kanskje gir dem penger for den ene dagen. Jeg skjonner nå at støtte til prosjekter vil få Madagaskar på egne bein igjen, ikke støtte til enkeltmennesker!:)


Sånn gar det nar man glemmer kameraet igjen i en annen leilighet... Gasseren Barson til venstre, brasilianeren Fausto til høyre.


På Madagaskar spiser vi tenåringer! I hvert fall Ingunn, min glade østfoldske team-mate.

mandag, oktober 10, 2005


This is me then!